POING 20 år

POING høres litt plingplong-aktig ut. Hvorfor valgte dere det navnet?  

- Det er jo litt flaks for oss. Navnet har sin opprinnelse i at vi ikke ville hete [trio], som var det første navnet vi fikk. Vi lekte faktisk i dag med tanken på bytte navn til trio-L. Lars Petter Hagen ønsket i 1999 at vi tre skulle lage en trio som han kunne skrive for. Vi kjente ikke hverandre så veldig godt. Og noen nevnte at vi hadde tre, i den klassiske verden, fordømte instrumenter. Saksofonen har jo ofte, innen klassisk musikk, blitt brukt som et symbol på synd og frimodighet. Bl.a. i Walter Pistons klassiske orkestreringslærebok fra 1955 beskrevet som "et instrument som sjelden spiller reint, og hører til på tvilsomme etablissementer".
Akkordeon eller dragspel var Kontrapunkt-general Sten Bromanns store hatobjekt. Og kontrabassen, om ikke fordømt, så det nederste instrumentet i partituret, det mørkeste og i orkesterforstand,vanligvis det minst solistiske.
Dermed var Goethes fordømte karakter Faust en god allegori og navn på oss tre. Vi syntes likevel det ble for pretensiøst. I tillegg betyr faust «fist» på engelsk, og «knyttneve» på norsk. Men det var faktisk komponist Olav Anton Thommessen som foreslo å se på andre språks ord for knyttneve. Og vi måtte ikke lenger enn til fransk før POING ble det opplagte navnet. Selv om vi har blitt offer for feilstavelsen PIONG flere ganger. 

Hvordan har målene deres forandret seg i løpet av de siste 20 årene? 

- Vår generasjons komponister var hovedmålet da vi startet opp i 1999. Først i Norge, og så i andre deler av verden, spesielt Japan, der vi oppholdt oss i mai 2003 og jobbet med japanske komponister og oppdaget japansk musikk på mange plan. Vi fikk også kontakt med mange av de litt eldre og veldig anerkjente komponistene rundt omkring i verden som Bent Sørensen, Rolf Wallin og Terry Riley. Etter hvert har målet blitt å spille god musikk uansett av hvem. Vi føler fortsatt det er viktig å fremføre ukjente, merkelige eller unge komponister. Men det er vel en av de viktigste sidene ved å spille ny musikk.
Et selvsagt mål har vært og er å kunne berike musikken med innhold, samtidig som vi prøver å ha færrest mulig tekniske begrensninger. Samtidsmusikken har selvsagt forandret seg siden vi begynte på nittitallet, og blitt mer konseptuell kanskje. Vi har ikke gått inn i den delen av det konseptuelle som vi anser som veldig platt.
Vi kommer fra en modernistisk og musikalsk utøvertradisjon, der målet var å mestre hva som helst og deretter være medbestemmende på hva som er kvalitativt godt nok til å spilles. Og det er selvsagt ikke bare komponister, men også et stort antall fantastiske utøvere som har beriket våre liv på mange av våre reiser, uavhengig av stil. Vi er alle tre veldig oppslukt av mye av verdens folkemusikk. Men det var vi også fra begynnelsen. 

Er det en vanskelig prosess å velge de stykkene som dere skal fremføre?

- Men det er selvsagt vanskelig å sette sammen program med stykker vi ennå ikke har spilt eller hørt. Ofte vil jo arrangørene ha program lang tid i forveien, før vi har sett en note. Men vi får et nært forhold til verkene vi bruker lang tid på å øve inn, og de får sin egen personlighet. Men vi er absolutt ikke alltid enige om hva vi skal spille.
Vi har litt forskjellig smak og forskjellig grad av politisk korrekthet. Noen stykker har vi spilt hundre ganger, andre har vi spilt én. Det behøver ikke å bety at stykkene som spilles sjelden er dårlige. Men noen ganger har komponistene skrevet for instrumenter som er vanskelige å oppdrive, eller krever spesielle virkemidler.

Hva er det verste som har skjedd dere som band - på konsert, turné, eller andre steder? 

- Vi har jo en ganske direkte tone, så det kan hende at det verste som har skjedd for andre vi jobber med er, at vi har jobbet sammen. Den aller første konserten vi gjorde var på Autunnale i Bergen. Vi spilte 2 1/2 times sett med samtidsmusikk på en nattklubb mer eller mindre uten publikum. Deretter skulle en kjent norsk DJ spille sammen med oss. Jeg tror ikke vi orket så lenge med ham.
Da vi skulle spille første tone i POINGS karriere, blåste jeg et lass med noter av stativet som jeg måtte bruke ti minutter på å plukke opp, legge i rekkefølge og prøve på nytt. Bra start.
Ellers var vi for veldig mange år siden på turné med to estiske musikere. Den ene var Estlands representant i EBU-finalen som jeg møtte i Polen i 1994. Den andre spiller nå i Berlin-filharmonien. Etter en lang turné, satt vi og drakk litt vodka i Vilnius, og det kom fram at de fikk mye dårligere betalt enn oss selv om vi gjorde samme konserter. På samme turné hadde konsertorganisasjonen plassert oss med feltsenger på øvingsrommene i et konservatorium i Latvia der dørene ble stengt 23.30! Det endte med at vi dynket hverandre i Riga Black Balsams.
Håkons verste minne er nok kanskje at vi to år på rad var i Kunming i Kina og skulle spille på det samme universitetet, og han klarte han å bli spysyk begge gangene. Jeg mener jeg hørte ham bråke bak scenen da vi måtte spille uten ham. Det er for øvrig de eneste gangene han har avlyst konserter.  Etterpå diskuterte vi om det kunne ha vært woket rotte eller buffeten på et luksushotell. Vi fant ut at det måtte være buffeten.
Jeg husker også da vi slapp bassen hans ut av syne på en flyplass i USA, og hele dritten plutselig var borte. Vi klikka og løp rundt og skreik, og til slutt så vi noen lempe den på en lastebil utenfor flyplassen. Vi fikk stoppet vi den, men vi fikk aldri noen forklaring. 

Har dere opplevd økt interesse og forståelse for samtidsmusikk i løpet av POINGs levetid? 

- Det tror jeg virkelig. Spesielt hos folk som vanligvis aldri ville ha nærmet seg denne musikken. Vi har forsøkt å innlemme samtidsmusikk, eller motsatt, innlemme annen musikk i samtidsmusikkonserter, og å få folk til å forstå at samtidsmusikk er en holdning og ikke en spesiell stil som må høres ut på en spesiell måte.
Å spille samtidsmusikk på landsbygda i Kina er noe som var spesielt givende.
Men vi har jo også blitt trua på livet i en bar i Finland, fordi vi spilte noe de synes låt jævlig rart. 

Hva kan man forvente på POING-jubileumskonserten The Great American Fakebook på Ultima lørdag 14. september på Nasjonal jazzscene? 

- Først og fremst blir det ikke nødvendigvis en jazzkonsert. Vi ønsket å samle noen av de mest spennende musikerne vi vet om og forsøke musikalsk å si noe om tingenes tilstand.
Jazzen var jo i utgangspunktet et politisk uttrykk mot undertrykkelse og forskjellsbehandling. Og dobbeltmoralen som hersker, ikke bare i USA, er ganske viktig å utfordre. Vi må også utfordre oss selv på dette planet. Hva er musikk? Hva er vår tradisjon? Er det viktig? Er det jazz selv om man spiller melodier som har sin opprinnelse i jazz? Eller er det en holdning?

Klarer POING 20 år til?

- Nei. Vi får slå på stortromma om fem år. 

---

POING kan oppleves på to konserter under Ultima.
Les mer om konsertene den 14/9 og 16/9.